Shariza Murebwaire (1956) tar imot i eget hus på Brandbu en sommerdag i 2009. Hun byr på rause og spennende smørbrød og viser fram folkekunst fra sitt Afrika. Hun er litt trøtt fordi hun kvelden før var i Oslo og jobbet med konsertarrangement. Inntektene går til en kampanje (One dollar campaign) for å bygge et hjem for ungdom i Rwanda. Hun engasjerer seg mye for hjemlandet, og sitter i styret for Rwandan Diaspora i Norge.

Shariza er opprinnelig fra Rwanda, men er født og oppvokst i Kongo. Der utdannet hun seg til sykepleier og jordmor på Kaziba-sykehuset som var drevet av norske misjonærer.

Til Norge kom hun for første gang i 2003 for å delta på en jordmor-kongress. Sønnen hennes på 12 år var også med. Han hadde ødelagt to fortenner, og jordmødre i Kongsberg hadde samlet inn penger slik at han skulle få reparert dem i Norge. Mens de var her, økte uroen i Kongo. Mor og sønn søkte asyl i Norge, og tilbrakte de første månedene på mottak i Kirkenes.

- Det var vanskelig å bo på mottak, og dele alt med ukjente mennesker. Jeg likte ikke Norge det første året, og gråt mye, forteller Shariza.

På Gran hadde hun to søstre, og her fikk også Shariza og sønnen bosette seg. Den store utfordringen for en som alltid har jobbet mye var å bare skulle være hjemme.

- Jeg opplevde det som deprimerende. Jeg var frisk og ville jobbe. Til slutt gikk jeg til flyktningkonsulenten og sa at jeg kunne gjøre hva som helst bare jeg fikk komme meg ut i arbeidslivet. Jordmoren fikk praksisplass på sykehuset på Gjøvik, og første jobb på sykehjemmet på Brandbu. Der arbeider hun fortsatt.

Hun har stått på for å fylle kravene for å bli jordmor i Norge, men er ennå ikke i mål. Hun reagerer på at det skal være så innfløkt.
- Det virker som om de ikke stoler på at vi innvandrere kan noe. Vi må konstant jobbe for å overbevise, og blir hele tiden evaluert. Slik er det å være en fremmed.

Dette til tross: Shariza trives godt som hadelending. Hun har gode venner, har lært seg bra norsk og er godt integrert i det norske samfunnet.

- Jeg glemmer av og til at jeg ikke er norsk, og det glemmer pasientene på sykehjemmet også. Man må selv gjøre noe for å bli integrert, og ta del i samfunnet.

Likevel er savnet der…
- Jeg savner venner og den varme kulturen. Det er ikke så vanskelig når man kan reise på besøk av og til. Men jeg drømmer om å bli gammel i Afrika…