Utover 1800-tallet økte turismen i Gudbrandsdalen. Transportmulighetene ble bedre med den nye veien som ble påbegynt i 1851. Utbygging av jernbane hadde stor betydning, og turistene var ikke lenger bare på gjennomreise, men slo seg ned i lengre perioder. Mange tok seg inn på setrene i påsken og om vinteren, og på gårdene hos bøndene om sommeren.

Etter hvert vokste det fram pensjonater og hoteller i stasjonsområdene. Det ble også opprettet flere sanatorier og hoteller i fjellområdene, og mange drev seterpensjonater.

FAMILIEN BALCHEN:

Grosserer og konsul Johan Chr. Sørensen kom til Toftegrenda i Sør-Fron under et rekonvalesensopphold på Gålå, og fant at luften var svært god for helsen. Sørensen bygde først ei jakthytte på Toftesetra, Veidarvon, og kjøpte Tofte Uppigard i Sør-Fron i 1895. I 1899 kjøpte han Flåtå Nordre og Søre, samt Borolia. Han bygde hotell på Tofte, Tofte Høylids-sanatorium, og satte i tillegg opp Lauvåsen Høifjelds-sanatorium.

Senere ble Lauvåsen solgt sammen med gårdene og skogen i 1928. Hotellet på Tofte var i familien eie til 1940 da det brant ned.

Veidarvon ble beholdt i familien. I 1931 overtok Annie Balchen, grosserer Sørensens datterdatter, etter sin far Hjalmar Balchen. Eiendommene Jægerhytten, Skjærvangen og Utistugu Skjærvangen inngår i seterstua. Veidarvon seterstue ble drevet som overnattingssted til helt utpå 1970-tallet.

siri granum, okt. 2006