Av Hans Nicolai Nissen

Mot slutten av 1500-tallet og utover på 1600-tallet fremsto republikken Nederland som verdens ledende handelsområde. Dette sammen med flere andre faktorer førte til en tilstrømning av utlendinger fra hele Europa, også nordmenn sto for en stor del av denne innvandringen.

Årsaken til den sterke veksten i Nederlandenes økonomi lå i skipstrafikk og handel. Gjennom flere hundre år hadde hollenderne drevet handel med Østersjølandene. Varene de kjøpte var tømmer og korn. Behovet for trelast var stort til bygging av skip og bygninger.

Blikket rettes møt Østen

Østersjøhandelen dannet grunnlaget for den videre ekspansjonen til hollenderne. De nederlandske provinsene rettet blikket mot nye verdensdeler, og ekspedisjoner ble utrustet for å utforske handelsmuligheter i Østen og i Amerika. Dette kunne de gjøre forholdsvis uforstyrret siden de europeiske stormaktene var opptatt av kriger. Engelskmennene hadde senket den ”Spanske armada” i 1588, og spanjolene konsentrerte seg om konflikten med England og Frankrike.

Disse første ekspedisjonene til Østen hadde en formidabel avkastning. Til tross for at over 2/3 av skipsmannskapene døde, ble nye ekspedisjoner utrustet. Portugal som hadde vært den ledende nasjon innen krydderhandel med Østen, ble nå truet. Økt handel med krydder medførte høye priser i Østen og lavere salgspriser i Europa.

VOC

Den nederlandske staten så etter få år at de ulike handelskompaniene måtte inn under en felles paraply. I 1602 ble Verenigde Nederlandse Geoctroyeerde Oostindische Compagnie (VOC) stiftet. VOC også kalt Østindiakompaniet skulle bli selve drivkraften i den nederlandske gullalderen. Det var ikke bare et handelskompani, men også en militærmakt som kunne bygge fort, verve soldater og inngå avtaler. Til å bemanne sine handelsstasjoner, fort og skip trengte VOC mannskaper. Utlendinger skulle stå for en stor del av disse. Hvor mange nordmenn som tok tjeneste for kompaniet er det vanskelig å få eksakte tall for, men beregninger basert på skipssoldbøker fra VOC viser at så mange som 17000 nordmenn tok tjeneste for kompaniet fra 1600 til rundt 1800.

Et tilsvarende kompani ble opprettet i 1621 for å drive handel med Amerika. Dette vestindiske kompaniet hadde ikke de fullmakter som VOC hadde.

Aksjeselskap

VOC regnes som det første aksjeselskap i verden. Enkelte vil til og med sammenlikne det med dagens multinasjonale selskaper. VOC hadde virksomhet i tre verdensdeler og de engasjerte tusenvis av mennesker. De drev dessuten en aktiv krigføring i de første årene for å sikre seg handelsmonopol til viktige varesorter. De norske kvinnene og mennene som innvandret til Nederland, ble sterkt påvirket av landets oversjøiske handel. Kvinnene tok tjeneste hos borgerfamilier, som hadde sin økonomi bygget på handel, og for mennene var veien inn i tjeneste for VOC kort.

Stor innvandring

Det finnes mange grunner til den store innvandringen til Nederland på 1600- og 1700-tallet. For mange var religionsfriheten i Nederland avgjørende. Viktigere var trolig den raskt voksende økonomien, som var bygget på handel, sjøfart og bankvesen. Mennesker ble lokket av muligheter i et land som også var ledende innen vitenskap. Selv om Nederland hadde svært begrensede naturresurser og lite areal, var det Europas raskest voksende både innen økonomi og i folketall.

Trelasthandel og kontakt

Kontakten mellom Nederlandene og norske kystbyer var allerede godt etablert gjennom trelasthandelen. Både skotske, engelske og nederlandske skip hentet tømmer i Norge. Fra Amsterdam kom mange av fartøyene som handlet med norsk tømmer. Byen var i sterk vekst og man trengte tømmer til bygninger. De utfordrende grunnforholdene i byen krevde store mengder stokker til fundamentering. Stokkene ble banket ned i den løse undergrunnen, og det heter seg at ”Amsterdam står på Norge”.

For en norsk ungdom med utferdstrang var det enkelt å komme seg sjøveien sørover til Nederlandene. Gutter og menn tok hyre på et norsk eller utenlandsk skip og jobbet seg over til bestemmelsesstedet. Det var også mulig å reise som passasjer, men da måtte man ha penger. Kvinnene hadde ikke noe annet alternativ enn å reise som passasjer. Prisene kunne variere, men det var ikke uvanlig at reisen kostet det en tjenestejente i Norge tjente i løpet av et år.

Amsterdam

Amsterdam var den byen flest norske innflyttere kom til. En viktig grunn til at mange nordmenn fant veien til Amsterdam var at flere kjente noen som hadde vært der eller som bodde der. I byen kunne innflytterne møte landsmenn i de lutherske menighetene og få råd fra nordmenn som arbeidet i byen. Forlokkende var nok også selve byen Amsterdam og den høye levestandarden, som trolig var den høyeste i Europa på 1600-tallet. I 1620 var det 100000 innbyggere i Amsterdam, til sammenligning hadde Bergen 13600 i 1769 (den første folketelling i Danmark/Norge).

Man får en formening om hvor mange som innvandret fra Norge ved å se i lysningsprotokoller (oversikt over personer som inngikk giftemål) og i medlemslistene til de lutherske menighetene i Nederlands byer. Mellom 1601 og 1800 ser man at rundt 12000 nordmenn giftet seg i Amsterdam.

Lønninger

Til tross for at rikdommen var stor og mulighetene mange, havnet de fleste innvandrerne innen lavtlønnsyrker. Nordmenn som kom til Nederland, begynte oftest som sjømenn, soldater eller tjenestejenter.

Selv om man som utlending havnet lavest på den økonomiske rangstigen, var lønningene svært høye i forhold til Norge og andre land i Europa. For å illustrere dette kan vi se på hva en vanlig tjenestejente tjente i Nederland. En norsk jente som hadde fått arbeide hos en familie i Amsterdam, kunne tjene rundt 120 gylden i året, dette tilsvarte omtrent 48 riksdaler. I Norge fikk tjenestejenta 1 ¼ riksdaler for den samme jobben, og da var kost, losji og klær iberegnet.
For sjøfolk og soldater var lønnen omtrent den samme som for tjenestejentene. Dette viser enorme forskjeller i inntekt over landegrensene, samtidig forteller det oss om et velutviklet pengesamfunn svært ulikt det norske. Norge sto på denne tiden langt tilbake for Nederlands pengeøkonomi.
Mulighetene til å tjene gode penger var trolig den viktigste årsaken til at så mange nordmenn fant veien til Nederland.

Sjømenn

Som nevnt tidligere hadde VOC et stort behov for sjøfolk og soldater til sine skip og på de ulike handelsstasjonene. Det var disse jobbene de fleste norske menn havnet i etter ankomst til Nederland. Hollenderne selv så ikke på dette oversjøiske arbeidet som attraktivt. Den høye risikoen ved disse reisene var trolig en medvirkende årsak. Faren for å bli smittet av trope- og mangelsykdommer var stor både på reisen til Østen og under tjenesten ved stasjonene. Bare en tredjedel av de som reiste ut med det Østindiske kompaniet overlevde. Dette var kompaniet klar over, og skipene var derfor overbemannet for å erstatte de som døde. Folkene om bord på skipene bodde trangt, og infeksjonssykdommer, dysenteri og tyfus kunne spre seg raskt.

Tjenesten om bord i skipene var svært brutal. Carl Peter Tunberg som var elev av den kjente vitenskapsmannen Carl von Linné, reiste med VOC i 1770-årene. Han forteller i sin reiseberetning om sjøfolk som ble dårligere behandlet enn slaver. Kompaniet brydde seg lite om sine ansatte, et vanlig ordtak var at VOC uansett fikk en ny soldat eller sjømann for ni gylden.

Volkhouders

Når nederlenderne vegret seg for å ta hyre for Østindiakompaniet, åpnet det veien for utenlandske sjøfolk. Men hvordan ble disse sjøfolkene rekruttert? I England kunne man risikere å bli shanghaiet! Det vil si at man ble overfalt og tvunget til å verve seg.

I Nederland hadde man egne rekrutteringsagenter, som levde av å verve folk til tjeneste for øst- og vestindiakompaniene, disse ble kalt volkhouders. Ververne drev sin virksomhet fra vertshus og ølbuler og ofrene var ofte sjøfolk uten hyre og fattige utlendinger. Mange nordmenn lot seg lokke av de spennende og eksotiske fortellingene ververen fortalte fra Østen. Utsikten til å tjene gode penger var også avgjørende.
Når den vervede var overtalt, ble han tatt under vingene til agenten. Denne tilbød ham kost og losji til kontrakten med kompaniet var i orden. Agenten var også behjelpelig med å skaffe utstyr som sjømannen eller soldaten trengte til reisen. Dette førte til at den vervede hadde stor gjeld allerede før tjenesten var begynt. Denne gjelden fikk agenten utbetalt ved kompanikontoret etter hvert som sjømannen tjente inn det han skyldte. Sammen med det den vervede fikk i forskudd fra kompaniet, kunne det derfor gå over et år før han i det hele tatt tjente noe selv. Det var vanlig å verve seg for tre til fem år.

Verving også i Norge

Denne vervingen foregikk også i andre europeiske land, deriblant Norge. Når nederlandske skip lå ved norske havner, foregikk vervingen av norske sjøfolk. Anløpene var ofte under konflikter med andre stater eller ved ulykker. Under krigen med England i 1665 søkte for eksempel flere av VOCs skip trygg havn i Norge. Etter hvert så myndighetene i København med bekymring på denne vervingen. Behovet for sjøfolk til den dansk/norske handelsflåten og marinen var dessuten stort. Fra 1692 kunne både den som vervet eller ble vervet i rikets kjøpsteder risikere dødsstraff.

Gode utsikter for den som overlevde

Om den som arbeidet for kompaniene overlevde tjenesten, kunne han tjene en god slump penger om han disponerte dem riktig. Ved å selge egne medbrakte varer tjente mange sjømenn noen ekstra gylden. Nordmannen Fredrik Anders Bolling som seilte for VOC mellom 1669 og 1673, solgte for eksempel varer i Kappstaden (Sør-Afrika) og satt igjen med en fortjeneste på 61 riksdaler. Dette var noe kompaniet ikke tillot, men det ble trolig ikke håndhevet.
Enkelte sjøfolk som hadde avtjent sine år ved kompaniet, kunne også innkassere sitt tilgodehavende ved ankomst til Nederland. I 1695 repatrierte Roelof Roelofsz fra Trondheim, trønderen fikk utbetalt hele 2013 gylden.
Mange av de som hadde avtjent tjenesten, levde over styr i noen uker til hyren var oppbrukt. Pengene ble brukt opp på ølkneiper, bordeller og annen kortsiktig lykke. Disse ble gjerne kalt seksukers storkarer eller heeren varensgasten. Snart sto de på bar bakke igjen og veien var ikke lang til nærmeste vervingsagent.

Giftemål

Det var et stort mannsoverskudd i byer som Amsterdam. Mulighetene for en norsk kvinne på ekteskapsmarkedet var derfor gode. Lysningsprotokollene i Amsterdam viser en kjønnsproporsjon på 150 for nordmennene, det vil si 150 menn pr. 100 kvinner.
Menn som hadde stått ut tjenesten for et av kompaniene og lagt seg opp penger, var trolig et godt gifte. Som nevnt tidligere finner vi 12000 nordmenn innskrevet i lysningsprotokollene, mange søkte derfor ikke bare økonomisk lykke i Nederland.
De fleste som har giftet seg i Nederland, var fra forskjellige steder i Norge. Med bakgrunn i det kan vi anta at motivet til kvinnene som innvandret, ikke var å følge sin kjære. Gjennomsnittsalderen var dessuten høy i forhold til giftemål i Norge. Man kan derfor gå ut fra at ekteskapet kom som en konsekvens av arbeidsinnvandringen.

De lutherske menighetene i byer som Amsterdam, var møtesteder for nordmenn, slik de var for andre skandinaver. Der kunne man treffe en potensiell ektefelle og der kunne man inngå ekteskap.
Gifte kvinner forsvinner ofte bak mannen når det gjelder økonomisk virksomhet. Man ser henne tydeligere som enke, noe flere av dem ble, siden mannen seilte med ett av kompaniene. En skattetakst for Amsterdam i 1742 viser en stor del enker som enten var rentenister eller drev detaljbutikker. Kvinner leide også ut husrom og oppbevarte verdisaker og andre gjenstander for sjømenn og soldater som var i Østindia eller Vestindia. Nederland var et mulighetenes land for kvinner, i Norge hadde mulighetene vært små for disse kvinnene.

Ikke alle reiste for økonomisk vinning

I de norske justisprotokollene kan vi finne opplysninger om personer som reiste til Nederland for å slippe rettslig forfølgelse. Dette kunne være kvinner som var dømt for leiermål (å få barn utenfor ekteskap). I datidens Danmark/Norge var det en alvorlig forbrytelse. Enkelte av disse kvinnene finner man igjen i de nederlandske lysningsprotokollene. Disse kvinnene hadde altså giftet seg og stiftet familie etter en tid i Nederland, til tross for håpløsheten og forfølgelsen de var blitt utsatt for i Norge.
Mange menn reiste til Nederland for å slippe unna militærtjeneste. Både Christian V og Fredrik IV kalte inn store mannskaper til krigene tvillingrikene var involvert i. Under den stor Nordiske krig fra 1709–1719 var det en stor innvandring til Nederland. Det antas at flere av mennene som innvandret i denne perioden, var på flukt fra militærtjeneste.

De kom hjem med ny kunnskap

Mange av dem som kom hjem til Norge etter flere år i nederlandsk tjeneste, hadde med seg ny kunnskap. Sjømenn hadde lært sjømannskap og navigasjon av nederlenderne, kunnskapen som var svært viktig i den dansk/norske handelsflåten og marinen. Sønner av handelsmenn hadde gått sin læretid i Amsterdam og kom hjem med nye ideer om handel og finansvesen. Både kvinner og menn tok med seg sporene fra en annen kultur i klesdrakt, hygiene og språk.
Mot slutten av 1700-tallet ble hjemvendte emigrantkvinner kalt holændsker, de skilte seg ut med lange jakker og underlige hodeplagg. Disse kvinnene ble populære å ansette som stuepiker i bedrestilte hjem.