av Kariin Sundsback

I 1652 ble den norske enken Anna Otte arrestert i Ridderstraat, en gate midt i innvandrernabolaget ved havnen øst i Amsterdam. Hun ble anklaget og funnet skyldig i ran, heleri og ulovlig fremleie og fikk ett års forbud mot opphold i byen som straff. Året etter kom Anna tilbake til Amsterdam der hun giftet seg på nytt med en nordmann. Hun slo seg ned i den samme gaten hun hadde bodd i før arrestasjonen, og opprettholdt et stort norsk sosialt nettverk i byen. Hun hadde norske venner, kjente og familie, som alle bodde i samme nabolag, men hun hadde vanskeligheter med å bli integrert i det nederlandske samfunnet. Anna, som de fleste andre immigranter, hadde trodd at hun ville komme til mulighetenes land der godt betalt arbeid var lett tilgjengelig og med en forsikring om at livet i Amsterdam ville være bedre enn i Norge. Dette var dessverre ikke alltid tilfelle.

Nederland på 1600-tallet opplevde en periode med sterk kulturell og økonomisk vekst. I denne perioden florerte handelen, og det var stort behov for arbeidskraft i de stadig voksende byene og i den østindiske handelsflåten. Spesielt provinsen Holland med Amsterdam som hovedstad, spilte en sentral rolle i den raske utviklingen av Nederland. Nederlands største by og hovedstad, Amsterdam, var kjent for sin liberale immigrasjonspolitikk, religiøse toleranse og et enormt tilbud av velbetalte arbeidsplasser. Derfor tiltrakk Amsterdam seg store mengder emigranter fra innland og utland. Dette ser man spesielt i ekteskapslysningene; i perioden mellom 1600 og 1700 tok mer enn 160 000 immigranter i Amsterdam ut lysning for ekteskap – en liten del av det totale antallet.

Titusenvis av norske menn og kvinner flyttet til Nederland på jakt etter et bedre liv, flesteparten fra sør- og sørvestkysten av Norge. Tatt i betraktning at hele Norge på denne tiden ikke hadde mer enn omtrent 500 000 innbyggere, i tillegg til at de fleste emigrantene dro fra et relativt lite område, var emigrasjonen av tusenvis av nordmenn svært merkbar i de norske kystsamfunnene. Selv om mange mennesker også flyttet fra andre deler av Nord-Europa til Amsterdam i denne perioden, var emigrasjonen av nordmenn unik, spesielt emigrasjonen av norske kvinner, både i europeisk og nederlandsk perspektiv. Det var ikke bare kvinner med familie eller ektefeller som flyttet, men i motsetning til kvinnelige emigranter fra andre områder, reiste mange unge, ugifte norske jenter alene til Amsterdam.

Hvor mange kvinner som flyttet fra Norge til Nederland i tidlig moderne tid, er vanskelig å si. En stor andel av dem var blant de fattigste i samfunnet, og de er derfor nesten usynlige i det historiske kildematerialet. Likevel kan vi finne dem i noen få kilder, som i lysingsregistrene og i medlemsbøkene til Den lutherske kirke i Amsterdam, som var kirken til de norske og tyske emigrantene. I perioden mellom 1600 og 1750 tok 4083 norske kvinner ut lysing til sitt første ekteskap i Amsterdam. Enker som giftet seg igjen, er ikke inkludert. Vi vet også at tusenvis av nordmenn, både menn og kvinner, sluttet seg til Den lutherske kirken. I en stikkprøve av 200 norske innvandrerkvinner i lysningsregistrene og medlemslistene fra Den lutherske kirken, ser vi at bare 1/3 av dem blir funnet i begge kildene. Dette betyr at antallet norske kvinner i Amsterdam må ha vært mye høyere enn antatt.

Livshistorier

Det kunne være hardt å være norsk kvinne i Amsterdam på 1600 og 1700-tallet. Livet var ikke alltid enkelt, og avhørsbøkene i Amsterdam hjelper oss med å forstå hvordan nøden drev disse kvinnene inn i kriminalitet. Når folk ble arrestert i Amsterdam, ble avhørene notert i detalj og disse avhørene er bevart i byarkivet. Avhørene gir et unikt innblikk i livene til de siktede fordi deres personlige historie ble skrevet ned med egne ord. Selv om de tragiske og ofte voldelige tilfellene vi finner i avhørsbøkene ikke nødvendigvis er representative for livet til de fleste nordmenn i Amsterdam, gir de oss en god forståelse for hvordan det var for utlendinger nederst på rangstigen å overleve i en fremmed by. Vi skal se hvordan norske kvinner arbeidet i Amsterdam, hvordan de bodde og hvordan deres sosiale nettverk var bygget opp.

Arbeid i Amsterdam

I Amsterdam måtte de fleste kvinner arbeide for å overleve. Selv om de var gift, var lønnen til mannen ofte utilstrekkelig for å forsørge en hel familie. Det mest populære yrket for kvinnene var tjenestepike, og i 1700 jobbet rundt 20 000 kvinner som hushjelp eller tjenestepike i byen. Amsterdam hadde en befolkning på rundt 220 000 på denne tiden, så antallet hushjelper og tjenestepiker var enormt. De fleste var unge og ugifte, og de fikk kost og losji i tillegg til klær og en liten lønn. De hadde ofte et eget rom, men mange måtte sove på kjøkkenet hvis det ikke var nok plass og de hadde mange forskjellige oppgaver i husholdningen, både innendørs og utendørs. Det var hardt arbeid med lange dager og lite fritid. Tjenestepikene hadde bare fri en halv dag onsdag ettermiddag og noen timer søndag for å gå i kirken.

Den tragiske historien om Marit Roelofs fra Bergen illustrerer ulike aspekter av livet til en tjenestepike i Amsterdam. Sommeren 1668 ankom Marit den travle havnen i Amsterdam. Hun hadde reist helt alene fra Bergen, uten familie eller venner, men hadde kanskje bekjente i Amsterdam, som hun kunne bo hos en stund og som kunne hjelpe henne med å finne arbeid. Sannsynligvis delte hun rom i innvandrerstrøket med flere andre nordmenn, og den første tiden var vanskelig. Uten å ha lært mer enn bare noen ord og uttrykk av det nederlandske språket fant hun seg en stilling som tjenestejente i et vertshus og i bolighuset over vertshuset i en av sidegatene til Damplass. Noen måneder etter at hun begynte i denne stillingen, på en søndag kveld, brant hele huset ned. Umiddelbart etter brannen ble det tydelig at den 25 år gamle Marit hadde stiftet brannen. Etter flere dager med strengt avhør tilstod hun at hun var skyldig, og hun forklarte hvorfor hun hadde gjort det. Hun forklarte at hun var helt alene i Amsterdam og at hennes forventninger til byen ikke var i samsvar med realiteten. Arbeidet hun måtte utføre var mye tyngre enn hun hadde forventet og lønnen var lavere enn antatt. I tillegg savnet hun familien og vennene i Norge enormt, og hun var desperat etter å reise hjem igjen så raskt som mulig. Fordi det var fastlagt i kontrakten at hun bare hadde anledning til oppsigelse en gang i året, måtte hun finne på noe annet slik at hun kunne komme seg hjem igjen. Marit hadde en venninne i Amsterdam, tjenestepiken Lijsbet, som arbeidet hos en frisør i nabolaget der Marits arbeidsgiver ofte kom. På en søndag ettermiddag, da alle var i kirken, satt Marit og Lijsbeth på kjøkkenet i bolighuset over vertshuset og pratet mens de drakk en flaske brennevin. Marit og Lijsbet skulle egentlig også gå i kirken, men de hadde greid å komme seg unna denne plikten, og de nøt å ha huset for seg selv. Som så ofte på søndagene, drakk de brennevinen i hemmelighet og satt sammen og snakket stygt om sine arbeidsgivere. Marit hadde en plan som hun la fram til Lijsbet. Hvis Marit kunne sørge for at en liten brann brøt ut i huset, kunne hun i forvirringen som da ville oppstå, stjele litt penger og andre verdisaker. Mens alle var opptatte med å slukke brannen, ville hun ubemerket snike seg ut av huset med pengene, finne en båt i havnen og reise til Bergen med det samme. Etter at Lijsbet hadde gått hjem søndag ettermiddag, satte Marit fyr på litt tørr opptenningsved på loftet, men til hennes store overraskelse spredte brannen seg i et slikt hurtig tempo at hun ikke hadde tid til å stjele noen ting. Hun ble arrestert umiddelbart. Marit ble dømt til døden og fikk aldri se igjen Bergen eller familien sin.

Boforhold i Amsterdam

Leveforholdene i Amsterdam, spesielt i innvandrernabolaget nær havnen, var ofte fattigslig og vanskelig. Dette nabolaget var kjent for høy kriminalitet, fattigdom, gateprostitusjon og overfylte hus. Hver dag ankom nye migranter fra innland og utland i Amsterdam på jakt etter arbeid og et billig sted å bo. Det var så mange innvandrere i dette strøket at de var tvunget til å leve tett sammen i små rom. Det var ikke uvanlig at opptil fire familier bodde sammen i ett rom.

I gaten Zeedijk høsten 1666, midt i innvandrernabolaget i Amsterdam, ble en mann funnet drept i kjelleren i huset der han bodde. Alle naboene ble innkalt til avhør for å finne ut om de hadde sett noe. Da en av naboene, den 28 år gamle Peter Pieters fra Norge, ble spurt om hva som hadde skjedd, nektet han å svare, fikk panikk og hoppet ut av vinduet rett i kanalen utenfor. Han ble plukket opp fra kanalen av politiet og arrestert som mistenkt i drapssaken. Etter noen dagers avhør tilstod han at det var han som brutalt hadde drept naboen sin. Peters historie gir innsikt i de harde levekårene og bosituasjonene for mange norske innvandrere i Amsterdam. Peter hadde giftet seg med Anne i Norge før de kom til Amsterdam for å finne et bedre liv. De leide et lite rom på Zeedijk, og Peter begynte å jobbe som skomakerlærling i nærheten, mens Anne fant arbeid som rengjøringshjelp i huset de bodde. Rommene i huset ble leid ut til forskjellige personer og bedrifter. Den ugifte tyskeren Jan bodde i kjelleren. I første etasje lå en seilmakerbutikk og et verksted, i andre etasje hadde Peter og Anne et lite rom og på loftet leide en enke ett rom. Det var sannsynligvis en vannpumpe utenfor huset, som ble delt med forskjellige andre nabohusholdninger. Og i hvert hus var det som regel et lite kjøkken der alle kunne lage mat. Beboerne i huset hadde mye kontakt med hverandre. Peter og Anne drakk regelmessig øl med enken på loftet, og Peter gikk ofte ned i kjelleren om kvelden for å drikke brennevin og røyke pipe med Jan. To uker før drapet på Jan hadde Peter og Anne fått en datter. Det var deres første barn. Hver kveld kom en nederlandsk jordmor for å reive barnet, slik at det ville vokse bra og bli sunt (1). Dette var ikke billig for Anne og Jan, som ikke tjente så mye, og de begynte å få pengebekymringer. Da Anne en dag rengjorde kjelleren til Jan, oppdaget hun at han hadde penger og gull liggende i en skuff. Skuffen var låst og Jan hadde alltid nøkkelen i lommen sin. Hun fortalte dette til sin mann, som begynte å fantasere om hvor godt livet ville bli om de kunne få tak i de pengene. Anne var ikke overbevist, men Peter kunne ikke få gullet ut av hodet. En kveld etter at Anne og datteren hadde sovnet, gikk Peter ned i kjelleren og drakk brennevin med Jan til han kubbet. Tilsynelatende var ikke Jan full nok, for da Peter prøvde å stjele nøkkelen til skuffen med verdisakene, våknet han, og Peter ble tatt på fersk gjerning. De begynte å sloss, og etter et basketak trakk Peter frem kniven sin og skar brutalt over strupen på Jan. Raskt åpnet Peter skuffen og han tok verdisakene med seg opp til rommet hvor Anne og datteren lå og sov. Han var fortvilet over det han hadde gjort, vekket Anne og fikk henne til gå ned i kjelleren for å fjerne alt blodet og alle spor, men det var til liten hjelp. Peter hadde så dårlig samvittighet for det han hadde gjort og var så desperat at han hoppet rett ut av vinduet i kanalen da politiet ønsket å snakke med ham. Han ble dømt til døden, og Anne og datteren ble forvist fra byen.

Sosiale nettverk i Amsterdam

De norske innvandrere holdt ikke bare kontakt med hjemlandet, men de hadde også kontakt med andre nordmenn i byen. De delte ofte rom i billige gjestgiverier spesielt ment for utlendinger. De bodde i nærheten av hverandre i Amsterdam og giftet seg med norske og tyske sjømenn, de var medlemmer av den lutherske kirken og ofte tilbrakte de resten av sitt liv i samme nabolag. Det må ha vært et tett norsk fellesskap, og samtidig må det ha vært vanskelig å klatre på rangstigen og integreres i samfunnet i Amsterdam.

I det neste eksempelet blir det tydelig at mange av kvinnene i Amsterdam hadde kontakter med hjemlandet og med andre nordmenn i byen. Da Stine Sijbrants med sin ektemann, sjømannen Lennert Jans, forlot Norge i 1650 for å slå seg ned i Amsterdam, visste de ikke hva som ventet dem. Det unge paret slo seg ned i innvandrerstrøket, men i løpet av to år, hadde Stine blitt enke to ganger. Først i det tredje ekteskapet ble livet hennes litt bedre. Hun fant en ny mann, en tysker som bodde i det kommersielle sentrum av Amsterdam. Stine klatret på samfunnsstigen, og derfor hadde hun sannsynligvis tilstrekkelige økonomiske ressurser til å la den yngre søsteren sin komme til Amsterdam. Søsteren fikk arbeid som hushjelp, og i 1669 giftet hun seg med en norsk sjømann fra samme nabolag. De fikk en datter, som ble døpt i Den lutherske kirken. Både ved ekteskapslysingen og ved dåpen, var Stine vitne. I 1673 ble søsteren til Stine og ektemannen pågrepet av politiet i sentrum av Amsterdam fordi de var involverte i en voldelig slåsskamp med andre nordmenn. I avhørene er det tydelig at hele denne gruppen nordmenn kjente hverandre godt, og det var ikke unormalt at de kranglet og sloss, ofte under innflytelse av brennevin.

Konklusjon

Disse historiene illustrerer mangfoldet i skjebnene til de norske kvinnene i Amsterdam. Tusenvis av norske kvinner reiste fra Norge til Amsterdam i tidlig moderne tid. I denne artikkelen er avhørene til norske kriminelle kvinner brukt som hovedkilde for å få mer informasjon og for å forstå mer om arbeidsforholdene, bosituasjonen og de sosiale nettverkene. Selv om disse kvinnene ikke nødvendigvis er representative for alle norske emigranter i Amsterdam, kan deres personlige historie gi oss verdifull informasjon om hvordan det var å leve i Amsterdam i tidlig moderne tid. Vi har sett at mange kvinner arbeidet som tjenestepike og at de hadde lange, ofte tunge arbeidsdager med lite fritid og lav lønn. I tillegg hadde tjenestepiker bare muligheten til å si opp kontrakten sin en gang i året. Vi har også sett at emigrantene i Amsterdam bodde i de fattige nabolagene ved havnen øst i byen. Dette var et overbefolket område med mye kriminalitet og gateprostitusjon, og innbyggerne her var ofte tvunget til å dele små rom med mange andre. De arbeidet i samme nabolag, giftet seg med nordmenn og tyskere, som også bodde i nærheten, og det var vanskelig å lære språket og klatre på samfunnsstigen. Ofte opprettholdt de norske kvinnene utbredte sosiale nettverk med andre nordmenn, både i Amsterdam og i Norge, og det var ikke uvanlig at når den finansielle situasjonen tilsa det, fikk flere familiemedlemmer fikk hjelp til å dra til Nederland. Livet i Amsterdam var nok ikke så lett som de fleste emigrantene hadde forventet, men at de hadde et stort norsk nettverk i byen, må ha gitt dem en følelse av samhørighet og felleskap.

(1) På nederlandsk heter dette inbakeren, og jordmoren som var spesialisert i denne teknikken ble kalt en bakervrouw.