Av Marit Hosar

Å sette spor etter seg, både i nåtid og i historien, avhenger i stor grad av kildene som forteller om personer eller hendelser. Når vi de siste 20 årene har opplevd en økt migrasjon fra Nederland til Norge, reises en del spørsmål. Hvorfor kommer de hit? Hva er grunnen til at de bosetter seg i utkants-Norge? Er denne migrasjonen et nytt fenomen eller har det kommet nederlendere her før?

Da Opplandsarkivet avd. Maihaugen(OAM) i 2007 startet arbeidet med å dokumentere nyere migrasjon til Oppland, var det to grupper som skilte seg ut; nederlendere og polakker. Polakker fordi de var den største innvandringsgruppen og som hadde klare økonomiske hensikter med migrasjon. Nederlendere fordi deres migrasjon primært ikke skyldes økonomiske problemer eller behov for å finne arbeid. Derimot kan migrasjon fra Nederland, Belgia og Tyskland beskrives som et ønske om selvrealisering eller endring av livsstil. Livsstilsinnvandring eller grønn migrasjon er betegnelsen som er brukt. 

Norske distriktskommuner opplever nedgang i folketallet, og har hatt et klart ønske om å snu en negativ befolkningsutvikling. Å lokke til seg nye innflyttere, gjerne fra EØS-området, har derfor vært forlokkende.

Rekruttering via Placement AS

Flere kommuner og regioner inngikk en avtale med Placement AS. Placement AS startet opp med tilflyttingsprosjekter over hele Norge i 2003, og er drevet av Gert Rietman og Janet Roelofs. Gert Rietman har bodd på Sunnmøre siden 1997 og har bygd opp en unik kompetanse på rekrutterings og tilflyttingsprosjekter. Placement AS markedsfører eiendom- og bedriftsinformasjon gjennom nyhetsbrev og sosiale medier, og legger til rette for innvandring fra Belgia, Tyskland og Nederland til hele Skandinavia.

Toppåret for migrasjonen fra disse områdene var i 2007 da 1000 nederlendere flyttet til Norge.

Nederland er et av verdens tettest befolkede land. Mange ønsket seg rett og slett bedre plass, et hverdagsliv med roligere puls med mindre stress og konkurransepreg. Muligheten til å dyrke friluftsliv og gi familien en annen hverdagsopplevelse oppgis som en hovedårsak til flyttingen. Mens polakker og en del andre grupperinger kom som enkeltinnvandrere, er migrasjonen fra Nederland preget av familier på flyttefot.

Flere av kommunene i Gudbrandsdalen har ønsket rekruttering av nye beboere fra Nederland. I perioden 2003 – 2005 samarbeidet Ringebu, Sør-Fron og Nord-Fron med Placement AS. Resultatet var at i alt 89 personer flyttet til regionen i denne perioden, de fleste til Ringebu. Fra 2006 inngikk Lom og Lesja et samarbeid med rekrutteringsfirmaet som resulterte i at 29 personer flyttet til kommunene. I ettertid har noen flyttet tilbake til Nederland eller til andre steder i Norge, men her finnes ingen fullstendig statistikk.

Kommunene ønsket en rekruttering fra Nederland, da flere av migrantene var ressurssterke, de hadde lett for å tilegne seg det norske språket og kulturen. Kommunene kunne bidra med oversikt over ledige stillinger, bosteder eller hvilke støtteordninger som var tilgjengelige ved nyetableringer.

I noen tilfeller søkte kommunene etter spesialkompetanse ved å gå ut med spesifikk annonsering. For eksempel søkte Ringebu etter optiker da stedets optiker ga seg for aldergrensen. Fra Nederland fikk de en ny optiker som nå er vel etablert i distriktet. I tillegg fikk de også en øyespesialist, en ortopist, noe Gudbrandsdalen ikke hadde hatt tidligere.

I likhet med andre gründervirksomheter går noen bedrifter over ende, mens andre har etablert en blomstrende virksomhet som fyller et tomrom i kommunene.

Dokumentasjon og forskningsprosjekt

Arkivinstitusjonene har et samfunnsansvar for å bevare og dokumentere samfunnsutviklingen. Målet er å være en kunnskapsbank der både individuelle og fellesskapets minner samles inn, bevares og formidles. En bevisst innsamlingspolitikk er viktig i så henseende. Å jobbe med innsamling av arkiver som beskriver nåtidens migrasjon er derfor av betydning og utfyller informasjonen i arkivene fra offentlige etater, etter bedrifter, organisasjoner og institusjoner.

I utgangspunktet ønsket Opplandsarkivet avd. Maihaugen å utvikle et samarbeid med en eller flere institusjoner i Nederland for å få belyst migrasjonen. Arkivet var i kontakt med flere institusjoner, men økonomi og menneskelige ressurser forhindret et større dokumentasjon/forskningsprosjekt.
Som et ledd i prosjektet "Arkivdokumentasjon av nyere innvandring til Oppland" intervjuet arkivet 39 nederlendere som har bosatt seg i kommunene i Oppland. I den videre oppfølgingen er en geografisk avgrensning foretatt. Opplandsarkivet avd. Maihaugen har primært Gudbrandsdalen og i særdeleshet den sørlige delen som inkluderer seks kommuner som sitt innsamlingsområde. Maihaugen har Gudbrandsdalen som sitt primærområde for det kulturhistoriske dokumentasjonsarbeidet. Det var derfor naturlig å avgrense ny dokumentasjon fra Gudbrandsdalen. Ønsket var å intervjue en del av de som tidligere hadde stilt til intervju, se hvordan deres forhold til regionen hadde utviklet seg de siste fem årene, samt gjennomføre et mer omfattende intervjuarbeid i antall og fra flere bosettingsområder i regionen.

Hovedhensikten med prosjektet har vært:

• Bygge opp et forskningsmateriale som kan belyse migrasjonen fra Nederland til Norge.
  
• Samle inn arkiver og muntlige beretninger som gir innsikt i enkeltpersoners beveggrunn for migrasjon. Arkivene vil være en kunnskapsbank for kommende generasjoner når de søker opplysninger om hvorfor deres forfedre flyttet til Gudbrandsdalen.
• Se nærmere på samspillet mellom Norge og Nederland fra 1600 til i dag.
• Gjennom et samspill med nederlendere i regionen bygge opp en nettsutstilling og evt en temporær utstilling som belyser forholdet mellom de to folkegruppene.

Metoden som er benyttet i dette prosjektet er innsamling av muntlige og skriftlige kilder. Intervjuobjektene er fotografert eller filmet og intervjuene foreligger i digitale filer. For flere av bedriftseierne har det vært litt tidlig å avlevere sine arkiver til en institusjon, men de som er intervjuet har blitt kjent med norske arkivinstitusjoner og kjenner behovet for å dokumentere den historiske utviklingen.

Statistikk

Tallene fra SSB viser at den netto innvandringen fra Nederland til Norge har økt fra 2002 og fram til 2014. I toppåret 2007 var rekrutteringen for migrasjon på topp med 1016 enkeltpersoner som flyttet til Norge. Men netto innvandringen var på 761.

Tabellen viser en nedgang i innvandringen etter at finanskrisen gjorde seg gjeldene i Europa. men vi ser også at den bevisste markedsføringen for å få nederlendere til å flytte til Norge har hatt virkning.

Historiske forbindelser mellom Nederland og Norge

Fra slutten av 1600-tallet var det mange nordmenn som slo seg ned i Nederland, handel og kontakt mellom våre land var stor. De siste årene har flyttestrømmen stort sett gått andre vegen. 

I Opplandsarkivets arkiver finner vi få spor etter nederlenderes virke i Norge, og siden Oppland er et innlandsfylke ble de heller ikke i stor grad berørt av utvandringen som fant sted på 16- og 1700-tallet.

Arkivet etter skipskaptein Hans Kraabøl forteller om hans reiser rundt i verden. Han var skipskaptein på Bernt Ankers båter som seilte bl.a. til Nederland med trelast. Arkivet beskriver et lengre opphold i havn. Hans Kraabøl benyttet da anledningen til å lære seg nederlandsk. Han skrev av lærebøker i navigasjon og skrev ned gloser. Hans glosebøker viser at han lærte seg flere språk som var nødvendig for å kunne gjøre seg forstått i de ulike europeiske havner. 

Ivar Teigum forteller i en annen artikkel om handelshuset Marselis sine økonomiske interesser i Vågå og Sel. Men det var også andre nederlendere som viste sin interesse for norske naturrressurser, nemlig jaktfalker. Ivar Kleiven beskriver i sin bok Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen – Lesja og Dovre fra 1923 at det gjennom hele 1700-tallet lå nederlandske falkefangere på Dovrefjell. I mellom Hjerkinn og Fokkstua skal det ha vært seks falkefangerhytter. Bl.a. viser Kleiven til at Jakob Hendrigs fra Haag tok tingsvitne på at han i flere år hadde drevet falkefangst for Johan Werbrügger. På den tiden måtte de ha kongebrev for å drive fangst for å kunne føre falker ut av landet.

Det er en del dokumentasjon vedrørende falkefangst i arkivet etter Danske kanselli. Det dreier seg delvis om innføringer i av kongebrev kopibøkene Norske registre og Norske tegnelser, dels om innkomne brev i serien "Norske innlegg". Men tidsrammene for dette prosjektet har ikke gitt muligheter for videre studier.

Falkefangsten var eit reint forretningsføretak med suveren styring av sentralstyresmaktene, der fortenesta alltid var svært velkome i ei slunken statskasse. 

Både engelske, franske og nederlandske ekspedisjoner gjorde sitt inntog i den norske fjellheimen i fangstperioden som varte fra slutten av juli til slutten av august. Ekspedisjonene måtte ta seg fram i ulendt terreng og ha med alt de trengte til livets opphold. De bygde opp fangstanlegg som det ennå finnes spor etter i fjellheimen. 20 falkefangstanlegg er registrert i fjellområdene i Gudbrandsdalen. Nord-Fron kommune har restaurert et anlegg i Skåbu.

I flere europeiske land var falkoneriet levebrød for mange mennesker. Markedet for dresserte jaktfalker var nærmest umettelig. Falkonmesteren var nummer fire på rangstigen ved enkelte kongehus. Og i den norske fjellheimen var det mange falker å hente. Prinsen av Oranien var en av de som sendte falkefangere til Norge.