Året er 1896. Lars Teigen sitter med hendene i fanget på grusvogna og venter på at fotografen skal ta bilde av arbeidslaget, Bildet skal dokumentere at jernbanen er kommet til Vik i Kvam.

Godt han fikk sitte under fotoseansen, tenker Lars, for beinet hans er skadet. Han var uheldig da han skulle flytte på en stor stein. Spettet glapp, og det laget en flenge i leggen. Han vet ikke hvor stort såret er, men det er mye blod på buksebeinet. Så fort bildet er tatt, må han ta mot til seg og si fra til formannen. Da må han vel til doktoren, og dit er det langt. Dessuten har han ingen penger. Mest uro føler han ved tanken på at han kan miste jobben som gir en helt nødvendig inntekt for å holde den stadig voksende familien fra sulten. Svetten pipler fram på panna. Han er nær ved å besvime.

Endelig er bildet tatt. Lars klyver ned av vogna og nærmer seg formannen. Da faller han om. Rallarkameratene flokker seg om ham og oppdager blodet på buksebeinet. De løfter Lars opp på hesteryggen, mens en spenner hesten fra grusvogna.

Klokka er blitt fire på ettermiddagen da følget når doktorgården. Forsiktig banking på døra. Ei tjenestejente kommer ut: «Hva gjelder det?» Mikko, en storvokst finne som følger Lars, forklarer ærendet på sitt spesielle språk. «Doktoren spiser middag. Kan det vente til doktoren har spist?» spør jenta. Lars som er meget blek etter blodtapet, nikker. Intet som haster. Heldigvis har doktoren hørt samtalen. Han kommer ut og får Lars inn på kontoret. Det blir ti sting i leggen. Ikke et mukk fra Lars som bare tenker på hvordan han skal få betalt doktoren.

«Dette var en hardhaus», sier doktoren som alltid har hatt vanskeligheter med å ta betaling fra husmannsfamilier. Han legger til: «I stedet for betaling vil jeg gjerne at du hjelper meg med et arbeid i sommer». Lars og doktoren gir hverandre handa på det.
Det er en lettet Lars som begir seg på hjemvegen.