Grønland ja.

På et møte i Austre Gausdals Mållag (dato kanskje 1923) ble det besluttet å sende et skriv til Stortinget om at Mållaget ventet at ” Stortinget skulle gjera alt som kunne gjerast til at Noreg ikkje måtte misse sin gamle historiske rett til Grønland ”.

Dette skrivet fikk meg til å huske på turen som vi tre søstre hadde til Grønland det året det hadde vært vulkanutbrudd på Island og askeskyen svevet over Atlanterhavet.

Som jentunge hadde jeg fått ”EVENTYRREISA” av mormor med beskrivelsen av hvordan eskimoene/inuitene levde av fangst og fiske, hvordan de brukte kajakker i selfangsten og at de bodde i igloer.

Men hva visste jeg egentlig om G.?

Tenk nå var muligheten der.

Der ut av skyene dukker noe opp – en mørk stripe og så noe forrevet og hvitt. Kan det være Grønland? Jeg spør sidemannen min som tidligere på reisen har fortalt at han arbeidet med arkeologiske utgravninger på syddelen av G.i flere måneder og nå er på vei tilbake dit for å fortsette. Ja det er G. og om litt ville jeg kunne se isen forteller han. Nesen min er klistret til vindusruten – jeg må se isen, breen. Innlandsisen er den jevn? Stikker det fjell opp der? Er det daler?

Er det noen bare flekker noe sted?

Det tar tid å fly over alt det hvite og jeg ser faktisk hvite fjelltopper som stikker opp. Vi skal tvers over landet for å lande på hovedflyplassen Kangarlussuaq. Herfra må vi over i et lite fly for å komme til Nuuk som er hovedstaden.

Air Greenland flyet går inn for landing i Nuuk. Jeg ser et nakent landskap – en fjord som skjærer seg innover landet - ingen trær - hus i mange farger og så er vi nede. Der står Solveig med åpne armer. For et eventyr! Jeg er på G. og det er midt på dagen og det er i mai og solen skinner og havet blinker. Fjellene rundt Nuuk er enda ikke grønne, de ser nakne og gråblå ut og jeg lurer igjen på hvem som døpte landet de møtte for Grønland. Hva så de som kom over havet? Hvem var de? Noen kom kanskje over isen fra Canada. Hvordan utviklet landet seg?

Vi bodde hos Solveig og Ulrik i en liten leilighet. Det var så mye å se og oppleve og vi hadde bare tre dager. Husene i Nuuk var svært forskjellige. Moderne arkitektur blandet med eldre fargerike trehus.

Utenfor noen av husene stod det et lite drivhus. Du verden tenkte jeg. Her hvor det er så goldt og kaldt må de nok ha sine små drivhus for å kunne dyrke noe som helst. Men nei – det stod stoler og bord inni dem. De ble brukt som en liten hagestue. Her kunne man sitte ”ute” og betrakte livet.

Noen lange tre etasjes leilighetsbygg midt i Nuuk ser litt forfalne og uflidde ut. Det er grønlendere fra flere steder på Grønland som bor der. Oftest fangstmenn med familier som ikke kan livnære seg av fangst og fiske lenger og derfor ikke har penger til å eie et hus.

For meg så det ut som det var ganske stor forskjell på den sosiale status blant grønlenderne. Mange håper at turisme ville vokse. Det er derfor etablert flere turistkontorer, ofte i et ellers nokså skrøpelige hus. Andre satser på smykke- og suvenir butikker i mer moderne hus. Men vi så også ute på gaten flere steder bord fylt med amuletter, anheng og smykker til en pris langt under butikkenes. Alle var blide og forsikret oss om at amulettene helt sikkert ville bringe lykke! Jeg er fortsatt litt usikker på det.

Grønland vil gjerne tjene på turisme. Det tilbys i dag sledeturer innover isen, båtturer innover fjordene til kanten av en bre eller vandreturer om sommeren. Fisketurer til lands og til havs er også mulig. Foreløpig er det lite luksus på disse turene.

Forresten var det noen karer med flyet fra Danmark. De skulle gå tvers over Grønland på innlandsisen, trekkende på pulker med mye moderne utstyr. Sikkert en utfordring for barske kvinner og menn!

Det utendørs fiskemarkedet tilbød selkjøtt og hvalkjøtt og mye fisk som jeg ikke hadde peiling på. Men å bli tatt bilde av ville ikke de som solgte. Heller ikke varene fikk vi lov til å fotografere. Men det ble verken selkjøtt eller hvalkjøtt til middag, derimot en lekker hvit fisk med importerte grønnsaker til.

Rett borti gaten lå museet. Her så vi de draktene som jeg ble så fasinert av da jeg leste om eskimoene i min barndoms bok. Også hvordan kajakkene ble laget av ribbein fra rein og trukket med selskinn, utrolig å se. Selskinnet ble tygget mykt av kvinnene for at kajakkene kunne kles med det. Kajakkene var smekre og lette. Fangst ble drevet fra disse med spyd. Kajakkene er lette å manøvrere og gir mulighet for å snike seg stille inn på byttet.

Utstillingene på museet viser også klesdrakter, husgeråd og innredniger av boliger. Fra barneboken min kan jeg huske at folk stort sett hadde det samme tøyet på seg hele tiden. Lus var en ting. Men når de ble for varme tok de ikke av seg tøyet, de bare åpnet mer opp i halsen slik at varmen kunne slippe ut. Dette prøvde jeg, til mors store fortvilelse. Jeg måtte skifte til rent tøy en gang i uken i et hvert fall.

Enda er ikke den opprinnelige fangstkulturen beskrevet grundig. Ute på odden like ved havnen får vi se de gamle kajakkene trukket med selskinn. De blir neppe laget eller brukt slik i dag. Men det var flott å se hvor smale og lette de var.

Ulrik, Solveigs samboer, dansk politimann, hadde vært innom mange av de små samfunnene langs kysten. På noen av stedene kunne det bo bare 6 -8 personer og de hadde ikke kontakt med andre mennesker uten at de dro sjøveien eller over land med hundespann. Det ble ganske spesielle forhold mellom de som bodde sammen slik. Ikke sjelden utspant det seg uhyggelige tragedier. Mord, mishandling og overgrep var nokså vanlig. Alkohol og rus var også et problem.

Igjen undret jeg meg over hvordan de sosiale forholdene var, hva visste inuittene om hverandre. Fra bilder og tekst i ”EVENTYREISA” visste jeg at befolkningen bodde i igloer på vinterstid og at klimaet var hardt. De levde vesentlig av fangst og fiske. Jeg tenkte ikke over hvor de hadde fått andre varer fra. De fikk det de trengte for å opprettholde livet i et så spesielt klima av fangst og fiske. Sel ga både mat og bekledning. Fangsttradisjonene gikk i arv fra generasjon til generasjon. Stort sett var det mennene som drev ute på fangst og fiske. Men det er et unnatak. Det fantes ”konebåter”. Disse var større, ble rodd av kvinner og kunne komme lenger av gårde enn kajakkene. Byttet fra fangsten ble tatt opp i disse konebåtene og mennene kunne fortsette jakten uten å måtte dra hjem med byttet.

Oppe på høyden i utkanten av Nuuk ligger Universitetet, en stor moderne bygning. Det føles viktig for Grønland å ha sitt eget Universitet. Foreløpig er man helt avhengig av forelesere utenfra. Universitetslektorer og forskere har de enda ikke hatt mulighet til å utdanne selv. Solveig jobbet på Biblioteket på Universitetet. Det bygges nå opp og grønlenderne er opptatte av å dokumentere sin egen historie. Det synes jeg er helt naturlig. Vi i Norge vet det meste om vår historie, den er skrevet ned. Igjen lurer jeg. Var det muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. Hva med skolegang, når ble den pliktig?

Vår vandring fortsatte og vi kom forbi kirkegården i utkanten av Nuuk. Det var et blomsterhav over hele kirkegården. Alt var kunstige blomster. Men de kunne altså begrave mennesker nå.

Jeg tenkte på slik det var hos oss i Norge for flere år siden. Folk ble ikke begravd på vinteren der hvor frosten var hard og jorden tæla. Jeg trodde det var slik på Grønland i dag. Men Ulrik fortalte at nå ble moderne gravemaskiner benyttet.

Moderne utstyr har kommet til Grønland.

Etter hvert dukket det opp masse spørsmål. Hvordan hadde utviklingen vært fra vikingtiden, eller enda før. Hvorfor var Norge interessert i at Norge ikke måtte miste sin historiske rett til Grønland.

Hvorfor ønsket Norge å få tilbake Grønland?

Historie (fra wikipedia)

Man tror paleo-inuittene vandret inn til G fra de canadiske øyer, kanskje ca år 900. Fra rundt år 1000 kom norrøne innvandrere fra både Norge og Island. Disse ble ledet av Eirik Raude. De norrøne innvandrerne anla gårder og livnærte seg av buskapshold, jordbruk og fangst og fiske. De norrøne bosetterne fant også spor etter mennesker som hadde vært der før.

Noen arkeologiske utgravninger ble utført så tidlig som ca år 1200. I Thule området kunne bosettinger føres tilbake flere tusen år. De første paleo-inuitene kom mener man fra den høyarktiske delen av Canada over Naresstredet for ca 4500 år siden. Menneskene fulgte i dyrenes ”spor”. Jegergruppene søkte stadig nye viltrike områder. Faktisk er det funnet gjenstander til og med lang inne i Øst Sibir. Arkeologene mener at Grønland var folketomt i 600 – 700 år. Allikevel mener man at Thule-inuitene og de norrøne bosetterne har møtt hverandre fordi det er funnet norrøne gjenstander ved de inuitiske boplassene.

Et norsk bispesete ble etablert år ---- Den Grønlandske bispestol fungerte helt fram til skipsfarten til Norge stilnet ca år 1400. Hva som skjedde med den norrøne bosetningen er uklart. Men man lurer på om klimaendringer og den skrinne jorda kan ha ødelagt livsgrunnlaget. Andre forklaringer er epidemier, indre stridigheter eller angrep fra inuitter eller sjørøvere. Kanskje reiste innbyggerne gradvis tilbake til Island eller Norge.

I 1814 ble vår union med Danmark oppløst og Norge ble tvunget til en union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med Norge. De ble beholdt av Danmark og forble danske kolonier. Det danske folketinget vedtok å gi Grønland hjemmestyre i 1978. Det hører også med til historien at Norge okkuperte en del av Øst-Grønland 1931 – 1933 og kalte dette for Eirik Raudes land. Men Norge tapte saken i Den faste domstol for mellommenneskelig rettspleie.

25 november 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne ja til økt uavhengighet fra Danmark.

Isfjorden.

12 mennesker utstyrt med kameraer, kikkerter og varmt tøy stablet oss ned i kahytten på en forhenværende fiskeskøyte. Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at kassene med redningsvestene hadde norsk tekst. Kapteinen bekreftet at skøyta var norsk og de hadde fått den fra Norge for noen år siden.

Kaptein og styrmann, blide og fornøyde viste oss på kartet hvor vi var på vei. Fjorden skar seg inn mellom bratte blå sider og innenfor stakk spisse fjelltopper opp. Fjorden med sitt grønlige skjær og de blågrå sidene fikk oss til å ta alt for mange fotografier. Vi skulle jo inn å få se isbreen innerst i fjorden. Åj, der fløt det et isfjell! Jeg hadde aldri sett et isfjell før. For en farge, fra det helt hvite til dyp grønnblå og så mange bilder som ble tatt. Skøyta fosset videre. Men så sakket farten seg. Vi kjørte sikksakk mellom stadig større isfjell, det dunket i båten og bilde på bilde ble tatt. Fargen på isfjellene var utrolig vakker og de hadde de underlige fasonger. Så dukket breen opp, vi nærmet oss sakte. En enorm forrevet vegg av is iblandet grus hvor vi kunne se at biter hele tiden falt ut i fjorden. Motoren ble slått av. Og så kom duren, en dyp brummende lyd.

En ivrig passasjer med videoen sin ville gjerne nærmere breen. Vi så alle hvordan et stort stykke begynte å rive seg løs. Nei, sier kapteinen. Når stor stykker løsriver seg kan det bli nesten en tsunami. Vi må være forsiktige.

Jeg blir helt oppslukt av lyden fra breen, jeg grøsser og stirrer på stykkene som faller. Hva er det vi gjør med jorden vår? Hvor fort går kalvingen av breen nå i forhold til for 100 år siden?

I vår tid er både vi alminnelige mennesker, forskere og ikke minst naturvernere opptatte av klimaet vårt og undrer oss på om klimaforandringene er menneskeskapte, eller om det alltid har vært lignende svingninger. I Norge også har smeltingen av breene gitt oss funn som forteller noe om fortiden. Men svaret på spørsmålene rundt klimaforandringene og hva vi gjør med dem og hva kan hver enkelt av oss gjøre ? De svarene har vi enda ikke.

På vei tilbake til Nuuk går snakken. En dame forteller om jobben sin på Universitetet: det forskes på flere plan – hva finner man i utgravningene, hvordan har klimaet forandret seg. En sykepleier fra Kjøbenhavn er lærer for grønlandske sykepleiere og synes ikke det er lett å formidle sykepleier- yrket. Hun blir stadig konfrontert med at det er ingen sak å være sykepleier i Danmark, mens på Grønland med den naturen, de avstandene og manglende utstyr, der må man virkelig kjenne landet for å kunne utføre sitt yrke.

Det er mange tanker i mitt hode nå. Og så vel tilbake i Nuuk forteller Ulrik at vi dagen etter er invitert med på en fjelltur med grilling. Det er---------------- som inviterer. Det er feiring av ------ Oj da, det er bratt. Vi kravler av gårde, en hel strøm av folk oppover fjellet både voksne og barn. Etter hvert ser vi utover Nuuk og en del av Isfjorden og når vi står på toppen av Lille Marlene med utsyn enda lenger – det er et eventyr. Blåner bak blåner, skarpe topper som rager opp, men grønt er ikke landet.

Ved grillingen ser jeg dansker, engelskmenn, australiere også nordmenn da.

Vi skal reise. Ved ankomst flyplassen må vi vente. Etter en halv time spør Solveig i skranken om det er lenge å vente. Det blir svart på grønlandsk. Vi diskuterer dette oss imellom. Det er synd om det skal bli slik at de som mener Grønland må løsrive seg helt fra Danmark nå og de som ser at utviklingen i landet må gå gradvis og at landet vil være avhengig av Danmark lenge enda ender opp i konfrontasjoner.

På nyhetene i dag i oktober 2013 hører jeg noe om funn av uran på Grønland. Mineraler finnes også.