Glimt fra eget liv.

Året var 1960, og jeg var i ferd med å bli 15 år.
Det var nettopp bestemt at vi skulle flytte igjen.
Flytte langt ut på landet. Til Nordstrand.
Dit gikk det bare en skrangletrikk som hadde endestasjon på Stortorget og het Ekebergbanen.
Eller en gul buss merket «To og søtti Skullerud».
Det kunne liksågodt stått «En og nitti Stomperud». Like treigt og sidrompa.

Jeg gikk ut i gaten og klaget til venninnene. De var veldig fornøyd med at det ikke var de som måtte flytte.
Vi tok en tur på Tørtberg og satt og pratet. Ingen av dem hadde peiling på hvordan det så ut på Nordstrand. Og ikke var de interessert heller.
Riktignok måtte både Inger og Inger dele rom med broren sin.
Og Inger i Schønings gate hadde ikke engang bad i leiligheten i den gamle gården.
Familien vasket seg på kjøkkenet og hadde do i oppgangen.
Men et hvitt hus på Nordstrand fristet overhodet ikke. Hva gjorde man der?

Da de hørte at telefonnettet i Oslo var så sprengt at vi heller ikke fikk med oss telefonen vår, begynte de virkelig å synes synd på meg. Og jeg så ikke et eneste lyspunkt.
Det endte med at vi gikk på kino og så «Oklahoma». Den gikk på Colosseum, så dit kunne vi gå på fem minutter. Penger til kinobilletten hadde vi akkurat nok til.

Det var nok helt uventet for mamma og pappa at jeg skulle protestere på denne flyttingen. Det var jo ikke stort mer enn to år siden vi hadde flyttet inn her på Majorstuen.
Det var bare det at da flyttet vi inn til bestemor og bestefar.
Leiligheten deres var nok kjempestor, men den gangen var det mamma som syntes det var verst. Hun måtte dele kjøkken med svigermoren sin, og hva de to hadde felles, var ikke lett å se.
I det hele tatt var det et nederlag for familien at vi nå var tilbake i Oslo. Vi hadde hatt det så fabelaktig godt der ute på Jeløya. Men familiens jobb og inntekt skulle jo også ha en fremtid.
Antakelig var det fornemmelsen av at flyttingen var et kjempe tilbakeskritt, som gjorde at jeg nærmest ble syk av å komme til nye omgivelser.

Fremdeles lurer jeg på hva som foregikk i vår lille familie i de to årene på Majorstuen. Kanskje var det de to voksne som gjennomlevet en krise?
De var i slutten av førtiårene og hadde kanskje slett ikke fått oppfylt drømmen sin.
Selvsagt snakket de ikke med oss to søstre om det.
Jeg kan ikke huske en eneste klage eller opprivende diskusjon. Men kanskje det er stemningen i leiligheten jeg husker? Eller den lille, elendige bilen som sto utenfor. Den som alltid kokte når vi på vei til sommerferie på Husø og ikke var kommet lenger enn til Sande. Det var råflaut og kjempeirriterende.
Jeg var jo for lengst begynt på min egen pubertet.

Det var Karin som reddet meg den gangen. Lille Karin som bodde bortest i gaten.
Jeg havnet i samme klasse som henne på Marienlyst.
Klasse 5 d/ j med fru Reine som klasseforstander.
Fru Reine var vant til å råde grunnen slik hun selv ville, og da det kom inn en elev som var oppdratt til å stille spørsmål og til og med protestere, ble det oppvask.
Kanskje det var det som gjorde at jeg fikk innpass i gjengen?

Fru Reines syrlige kommentar til meg etter en slik episode, gjorde nok inntrykk i klassen.
- Og jeg som trodde at du kom fra en god familie, Kristin, sa hun med knirkestemmen sin og sendte meg et lite vennlig blikk der jeg satt bakerst på vindusrekka.
Klassen gapte, og mamma og pappa forlangte å møte denne lærerinnen som var så frittalende.
Det møtet vet jeg selvsagt ingenting om. De var lenge før det var vanlig å holde utviklingssamtaler med alle parter til stede.

Men jeg kom altså ganske snart inn i gjengen som slo ball i gata, lekte mørkgjemsel i kjellergangene i Suhms gate eller hang på hjørnet av «skrågaten» og Schultz gate og snakket.
Det hendt til og med at vi fikk bli med inn til noen for å høre den siste Elvis-plata. Det fantes jo dem som hadde platespiller.

Men nå skulle jeg altså flytte igjen.
Til Nordstrand.
Jeg kan enda huske hvordan jeg rettet ryggen, satte nesa i været og lot som ingenting hver gang det var friminutt på den nye skolen. Nordstrand høyere almenskole.
Og så husker jeg de hvite flisene på do. Jeg skulle visst ofte på do i den tiden.

Det gikk minst et halvår før jeg sluttet å lengte tilbake.
Hver dag dette halvåret satte jeg meg på trikken etter middag.
Trikken gikk til Stortorget, og derfra gikk jeg opp «stripa» til Nasjonalteateret for å ta undergrunnen til Valkyrien. Det var lenge før det fantes tverrforbindelse mellom øst og vest.
Lekser? Spilleøvinger?
Jeg husker ikke at jeg mente de var et problem. Og jeg husker ikke at noen maste.
I det hele tatt må jeg ha hatt noen kloke og rause foreldre.
Trikketurene var slett ikke gratis, og turen opp Karl Johan kan vel til tider ha fortonet seg farefull for dem som var igjen hjemme.
Det var tidene etter at «Rock around the clock» hadde rystet voksenverden.
Selv så jeg den aldri. Jeg vet fremdeles ikke hva den inneholdt. Men mange hadde meninger. Og rocken, traktorskoene, svingskjørtet og chiffonskjerfet over hestehalen var for noen symbol på forfall.
Var det slik vi så ut?
Nei, men vi liknet på hverandre.

Svingskjørt? Ja, vi hadde i hvert fall stivt underskjørt.
På vinterstid, hadde vi det stive underskjørtet under foldeskjørtet med black watch- ruter. Nyyydelig. Særlig bakfra, sa faren min. Men ALLE hadde det, og da var det sånn det skulle være.
Da vi dro på 7.klassetur til København med fru Reine, hadde hver eneste jente hvit bluse, blå blazer og grå slacks. Og så selvsagt Aurland-sko med tiøring i hullet.
Min store bekymring var at mine grå bukser hadde smale, smale striper. Altså ikke de av grå ullflanell som de andre sikkert hadde kjøpt på Adelsten.
Men det var mens jeg fremdeles gikk på Marienlyst og var en del av gjengen. Da gjorde det ikke så mye.
Og «gjengen» hadde selvsagt noen under seg. Noen bokstavelig talt å se ned på.
Tilfellet ville at det var ganske mange av jentene i 7d j som hadde blitt veldig lange det siste året. Og da var det ikke så vanskelig å se ned på Signy og Snefrid og de andre som vi ikke engang visste hvor bodde. Hvordan hadde forresten de også fått tak i blazeren og de grå buksene? Bildet fra Rundetårn viser jo faktisk at de var kledt akkurat som «oss».

Det var på denne tiden jeg var og besøkte den gamle venninnen fra Jeløya. Hun med broren som jeg egentlig syntes var både irriterende og spennende. Men jeg hadde visst ikke tjangs.
Han kalte meg «lange, tynne, tørre Kræsj».
Hvor godt festet det navnet seg egentlig? Var det noe jeg tok med meg da jeg skulle flytte?
Jeg hadde vel ikke noen gang hatt særlig guttetekke.
Da vi gikk på Bårdars danseskole, var det helt tydelig at gutta unngikk å by opp sånne som meg. De rakk jo ikke opp.
Men jeg lot selvsagt som jeg ikke brydde meg. Jeg fikk en «tek». Det hjalp liksom litt å sette nesa i været og bli litt overlegen. Herregud, de var jo så små!

- Hvem reddet meg etter den flyttingen?
Mosse? Ja, kanskje det var Mosse Jørgensen?
Hun var ung og entusiastisk lærer og klarte visst å lokke fram noe interessant i alle i klassen. Vi ble rett og slett kjent med hverandre ved at hun ville høre våre meninger og at vi stadig måtte frampå. Kanskje det var da de andre forsto at jeg ikke bare var overlegen og farlig?
Eller var grunnen at vi var blitt et år eldre?

Det var langt igjen før jeg ble trygg på gutta. «Lange, tynne, tørre Kræsj» var med meg overalt.
Men jeg hadde fått venninner! Og de kom til og med hjem til meg på besøk.
Igjen må jeg visst takke kloke foreldre for innsatsen. For venninnene forteller at de likte å komme på aftensmat og kakao i gule Figgjo-kopper og snakke med foreldre som var interessert.

Likevel hadde vi også fremdeles behov for å ha noen å se ned på.
Vi snakket ofte hånlig om «høysåtegjengen fra Prinsdal» som kom med den røde bussen til Sæter-krysset, men ellers aldri var å se.
De hadde chiffonskjerf over sveisen. Enda det kanskje for lengst var helt ut.

Hvorfor tar jeg med historien om Prinsdalsgjengen? De var jo ikke en del av mitt liv. Vi bare så dem et par ganger om dagen til årene på realskolen var over. Da sluttet de på Nordstrand. Og vi verken savnet dem eller snakket om dem.
Er det sånn at vi alltid skal ha noen under oss. Selv om det er tiår på tiår siden vi var tenåringer?
«Far er over mor, mor er over meg, og jeg er over katta». Skal det gjelde hele livet?
Flytte-erfaringer i voksenalder kan tyde på at usikkerhetsfølelsen jeg husker fra tenårene nok kan gjelde videre også.
Det handler om tilhørighet. Det handler om aksept. Det handler om å godta både seg selv og andre.
Går det ikke an å lære bort dette, eller…..