Det var slik, at jeg bodde i et lite villastrøk, hvor alle «kjente alle». Man visste hvem som var nazister,hvem som var «tyskertøser « osv. Det man opplevet var at naboer ble fiender. Dette ga seg utslag i at familier og barn ble frosset ut og trakkasert. Det gikk mest utover barna som ble utsatt for utestengelse fra tidligere kamerater. Og barn kan være nådesløse.

Angst, tristhet, skyldfølelse, for tidlige møter med vold og død hadde satt sitt preg.

Selv om man kan si, at blant alle de uskyldige parter i kriger må barna være de mest uskyldige.

Barn ble også bruk i tysk propaganda. Matmangelens særlige følger for dem som enda var i vekst.

Barns deltagelse i motstandsarbeide. Barn i fengsel. Barn og ungdom med huller i utdannelsen på grunn av lærerfront, krigshandlinger, skolebygninger som ble overtatt av okkupasjonsmakten. Barn som kjempet i tysk uniform. De jødiske barnas skjebne, Finnmarks barn. Og NS-barna. 500 barn i Norge døde under krigen. I tillegg alle de jødiske barna fra Norge som døde i konsentrasjonsleire.

Denne innledningen gir en årsak til at mange falt utenfor i samfunnet, både NS-barna og mange andre barn også.

Så. Tilbake til maidagene 1945. Det man opplevet disse dagene var ikke bare glede. Man opplevet uhyggelige hendelser. Særlig var det «tyskerjentenes» skjebner som gjorde et sterkt inntrykk.

Vi hadde tre av disse i vårt nabolag. Det var tilfeldigvis en dag vi hadde selskap for vår hjemkomne tante, etter hennes fangenskap i Tyskland. Mellom vår og naboens eiendom var en sti, som gikk fra parallellveien nedenfor. Plutselig hørte i masse bråk og skrik fra stien. Disse tre jentene ble jaget foran en horde av både voksne og barn. Disse jentene var nesten nakne, snauklippet og malt med hakekors i pannen. Foran disse gikk et stort kvinnfolk med en stor, sort sauesaks og en av disse var blodig i ansikt og hender. Forferdelig å se. Da var det at minn tante reagerte. Hun løp etter «lederen» for denne trakassering. Grep henne i armen og skrek til henne: «Du slipper den saksen og slipper disse jentene hjem. Du er ikke bedre enn fangevokterne i Tyskland. Du skulle skamme deg, voksne menneske. Torturist, det er hva du er»! - «Og dere andre, bør også skamme dere, GÅ HJEM! Lederen med saksen skrek tilbake «Ikke bry deg. Du er kanskje tyskvennlig»! Min tante grep henne hardt i armen og sa «Det er nok synd på deg, fordi du ingenting vet». Lederen fnyste og sparket jentene videre. Men mange av de som fulgte trakk seg tilbake.

Det vi syntes var merkelig var, at ingen grep inn. Ikke politi eller øvrigheter.

Mai dagenes glede.

Man må jo heller ikke glemme gleden som fredsdagene skapte. Vi gutta var i Oslo sentrum og fulgte med på gatelivet. Og slang oss på lastebiler og fikk tak i flagg som vi hilste og vinket til alle med. Og dagene gikk fort. En dag kom det store amerikanske krigsskip inn Oslofjorden og ankret opp mellom Nesoddtangen og havnen. Oslos gater ble fylt av gaster. De var rause med tyggegummi og sjokolade, sukkertøy , og vi var jo sultne på slike godsaker. Så var det slik, at en av gutta hadde en liten seilbåt som hadde ligget på land under hele krigen. Ganske morken. Men vi tettet og pusset den opp. Vi hadde lyst til å seile ut for å se disse store skipene. Så seilet vi ut fra slippen, 4 stykker av oss. Det var nok litt for mange i denne seiler`n! Men vi nådde ut til det nærmeste og vinket til gastene som sto langs rekka og strakte hendene ut. Så de kunne kaste godteriet ned til oss. Men, Plutselig kom et stort vindkast. Seileren vår kantret og sank veldig fort. En av gutta fulgte med langt ned, men kom da opp. Gastene låret en liten båt og plukket oss opp. De hadde det skikkelig moro og hentet oss om bord i sitt skip. Det var et kjempeskip. Vi var jo kliss våte selvfølgelig. Men de lot oss få nye klær, såkalte kakidresser, og disket opp det ene gode etter det andre. Gjett om vi hadde det! De puttet de våte klærne våre i en skipssekk, satte en motorbåt på vannet og fraktet oss inn til Honnørbrygga. Mange sto på brygga, så gjett om vi følte oss, med kakidresser og fulgt av amerikanske gaster. Det var i grunnen en utrolig historie å kunne fortelle min mor om dette, trodde jeg. Men hun ble sint og redd. Du kunne jo ha druknet gutt! men hun var glad for klærne vi hadde fått. Og så kunne vi jo skryte litt ovenfor de andre gutta og på skolen.

Men dagene gikk, og selv om det hendte meget, kom jo hverdagen. Jeg hadde jo gått ut av folkeskolen. Noe videre gående skole ble det ikke av. Jeg måtte ut i arbeidslivet.

Tiden i Dagbladet.

Jeg fikk da jobb som løpegutt mellom setteri og redaksjon. Fantastisk spennende. Det jeg fant var mennesker jeg møtte, og som jeg fikk impulser fra. Ikke bare gjennom det de skrev, men fikk et personlig forhold til mange av disse. Dette var jo i 1945, og mye skulle skrives om krig og historie om det som hadde hendt før krigen. For meg var dette som å åpne en bok midt inne i. Jeg visste svært lite om historien før krigen. Ikke annet en det jeg hadde fått med meg fra folkeskolen, og det var jo så som så med undervisning i historie f. ekspl.

Den første jeg vil skrive om var redaktør Einar Skavlan som jeg hver dag kom til hans kontor med dagens leder. Og noen ganger kommenterte han disse ovenfor meg. Om han snakket til meg, eller fordi han kommenterte for seg selv vet jeg ikke. Men. En dag jeg ikke glemmer.

En dag så han direkte på meg og spurte: Vet du hva ambisjoner er gutt? Jeg visste jo ikke det. Jeg skulle gjerne visst hva den lederen inneholdt. Men han spurte ikke mer.

Dagbladet den gang var ingen tabloidavis, men en avis med mye kultur.

Det var fler jeg kunne nevne. Men Gunnar Larsen som var nyhetsredaktør. Roald Storsletten, Arne Skouen. Arne hestenes Axel Kielland, Jørgen Juve og flere. I to år var jeg løpegutt. Min største opplevelse var Quislingsaken hvor Aksel Kielland refererte. Det var å hente manus hver time i høyesterett, som lå like rundt hjørne til Akersgata og bringe disse til setting. Jeg fikk en plate rundt halsen, og kunne passere alle vakter og mennesker som sto utenfor. Gjett om jeg følte meg! Noen ganger måtte jeg vente litt innenfor, og kunne da følge saken. Spennende. Tiden i Dagbladet ville jeg ikke unnvært. Jeg var der i to år. Plutselig en dag ble jeg kalt inn til trykkeribestyrer Wiik. «Jeg hører du er så interessert i avisdrift. Kunne du tenke deg å gå i lære som typograf. Det blir ikke her. VI tar ikke inn læregutter. Men jeg har en venn i Morgenposten som vil ha en lærling.». OM jeg ville.! Jeg ble plassert nederst på setteriet og kunne benytte skrifter og lage forskjellige annonser. Jeg gikk ikke hjem når jeg skulle, men var helt oppslukt av typografien, helt til faktor måtte fortelle meg at dagen var slutt. Etter 4 år tok jeg da svenneprøven i typografi.

I Morgenposten kom jeg også i kontakt med mange journalister. Morgenposten var jo en morgenavis og hadde to skift. Men fikk ikke lov å jobbe om kveld og natt. Jeg ble sendt til fagskolen i Oslo. Der lærte vi å bruke materiellet riktig. Men da jeg var ferdig der kunne jeg delta på skiftene. Det var slik, at innsidene ble laget på dagtid, mens vi holdt igjen første og siste side til de seneste nyheter. Det synes jeg var særdeles spennende, fordi vi hadde egentlig deadline kl. 24, men strakk oss langt når nyheter tikket inn på fjernskriveren eller når f. ekspl. Aud Thagaard, som hadde vært på sene konserter og ville ha sine anmeldelser med i morgenutgaven. Trykkingen skulle jo starte kl. 02 og avisen skulle ut senest kl. 05 på morgenen.

Der var jeg faktisk i 7 år, med militærtjeneste imellom. Så kom det et tilbud fra et stort boktrykkeri. Det var jo litt annerledes rutiner og produkter som ble produsert der. Men, der kom jeg i direkte kontakt med forfattere. Den gang overlot forlagene mye av det tekniske til trykkeriene. Derfor kom forfatterne direkte til oss. Diskuterte skrift og lay-out. SÅ. De menneskene jeg møtte viste seg å være mennesker som deg og meg. Vi hadde jo stor respekt for store forfatternavn. Vi kjente jo ikke mennesket bak bøkene. Så disse erfaringer gjorde at vi behandlet disse som alle andre. De gjorde noe med oss. Ikke minst selvtillit.

Jeg må derfor fortelle mine erfaringer om noen av disse. En tid jobbet jeg med et ukeblad som het AKTUELL. Der hadde Aksel Sandemose en side med meninger i tiden osv. Innen vår bransje har vi noe som heter deadline. Det hadde ikke Sandemose. Så visste vi, at Teaterkafeen var hans tilholdssted. Så flere ganger måtte vi løpe ned dit for å hente manus. De siste avsnitt fikk vi på en serviett ! Slik var det bare. Den tidens skribenter tok seg ikke selv så høytidelig.

Dette var i en tid hvor vi møttes på «De brune kafeer. «Den gamle major» på Majorstuen var en av disse. Der vanket også mange av disse. Så kom vi sammen der. Innerst mot bardisken hadde Bias Bernhoft sitt eget bord. Vi, min kollega og venn, var de eneste som fikk lov å sitte ved dette bordet. Når det gjaldt Bias Bernhoft var det Chat Noirs interne historie og om alt han hadde skrevet. Vi kjente jo en del til det han hadde laget, fordi, i 50-60 åra var revyene «et must» slik at vi kunne prate om disse. Bias var sår for en ting. Teksten til «Norge i rødt hvitt og blått» fikk han aldri æren for. Han fortalte at han satt på en veranda sammen med Arild Feldborg og Finn Bø og skrev teksten sammen med disse Melodien ikke, men noe av teksten var hans, mente han. Han kom stadig tilbake til dette.

Så var det Ludvig Eikaas, som jeg for øvrig fikk «æren» av å lage den grafiske utformingen, som han igjen skulle kombinere sammen med sine litografier. Så var det Andre Bjerke som jeg laget en bibliofilutgave for. Men som ellers var veldig stillferdig. Så var det også Nils Aas som tok sin «stille øl» som han sa, og satt ikke lenge. Jeg var så dum at jeg spurte ham vedr. hans statue av Kong Haakon som jo står foran UD og Viktoria Terrasse. Han svarte bare med et ord «rakrygghet»! Så var det tema slutt. Ellers var det mange andre både forfattere og musikere, som vanket på «Den gamle major. Alle hyggelige mennesker.

Så kunne jeg fortelle mye mer, men det blir nok for omstendelig. Men mitt yrke vil jeg aldri glemme, og alle de mennesker jeg møtte.