Ewa Andruchów ble født i 1943 i Wkra nær Glinojeck. Ewas foreldre var bønder. Ewa bodde hjemme til hun var 14 år, da dro hun til Wrocław for å gå på  kjemisk videregående skole. Hun tok sin utdannelse ved Polyteknik i Wrocław som sanitæringeniør. Etter masteroppgaven fikk hun jobb i den polske helseinstitusjonen Sanepids avdeling i Wrocław. Hun jobbet der til hun dro til Norge. I Norge ble Ewa ansatt i Folkehelseinstituttet der hun hovedsakelig arbeider med problemer knyttet til forurensning i vann og luft.

Tadeusz Andruchów ble født i 1940 i nærheten av Czortkow, i provinsen Tarnopol, i dagens Ukraina. Hans far var utskrevet til hæren. Moren og lille Tadeusz måtte møte krigens uro alene. Deres skjebne var dramatisk, de ble drevet ut av huset og måtte flykte. De overlevde bombingen og krigshandlingene i forbindelse med den framrykkende fronten. De opplevde også en bølge av drap utført av ukrainske nasjonalister. Resultatet var at mange av Tadeusz’s familie mistet livet. Det gjorde også flere naboer av polsk opprinnelse. Da krigen sluttet i 1945 ble det besluttet at denne delen av Polen skulle være ukrainsk. Etter kunngjøringen av denne beslutningen bestemte mange lokale polakker seg for å reise vestover. I denne gruppen var også hele Tadeusz’s familie. De reiste med tog og da de kom til Legnica, fikk de informasjon at de kunne velge en gård forlatt av fordrevne tyskerne. Tadeusz’s far fant dem igjen i slutten av 1945. Tadeusz gikk på teknisk videregående skole i Wrocław og fortsatte sine studier ved fakultetet for mekaniske fag ved Silesian Polyteknik. Etter studier ble han tilsatt i et firma som drev med prosjektering av skip.

Ewa og Tadeusz har to barn som begge ble med til Norge. Sønnen var da 17 år gammel og datteren var 10.

Ewa og Tadeusz var begge aktive i fagforeningen Solidaritet. Ewa hjalp til med å  skrive og distribuere løpesedler og opposisjonens materiale. Tadeusz var med i  styret for Solidaritet i sin bedrift. Der var han ansvarlig for å holde kontakt med andre bedrifter eller organisasjoner. Etter kunngjøringen av unntakstilstand i Polen, bestemte Tadeusz seg for å dokumentere situasjonen i den streikerammede industrien i Wrocław. Sikkerhetspolitiet oppdaget at han tok bilder. De overmannet ham raskt og tok ham med til politikammeret. Etter forhør ble han sendt til et fengsel i Kleczkowska-gaten, et ordinært fengsel for vanlige kriminelle. Tadeusz ble der frem til juleaften 1981, deretter ble han sendt videre til et fengsel i Nysa Kłodzka, som var beregnet på internering. Der var det mye bedre vilkår, internerte kunne gå ut fra cellene sine og uten hindring ta kontakt med andre internerte. I slutten av januar 1982 ble Tadeusz løslatt sammen med de andre medfangene.

Tadeusz’s arrestasjon kom som en overraskelse på Ewa. Da han ikke kom tilbake fra jobben om kvelden og hans kolleger ikke visste noe, begynte Ewa å lete etter ham på sykehus. Da hun ikke fant ham, gikk hun til politikammeret hvor hun ble informert om interneringen av hennes mann. På jobben fikk Ewa full støtte fra sine kolleger og det ble arrangert innsamlingsaksjoner for å hjelpe henne. Blant annet ble det organisert matpakkeaksjon for henne og Tadeusz. Ewa understreker at de ble møtt med enorm sympati og solidaritet fra folk.
Med den støtten og samholdet som var mellom folk flest,  mener Tadeusz at ordet «solidaritet» hadde berettigelse, sin sanne verdi. Når samfunnet står solidarisk sammen på en side og regjeringen, politi og sikkerhetstjenester er på den andre.

Etter oppholdet i interneringsleiren beholdt Tadeusz sin stilling, men sikkerhetsstyrkene øvde press på arbeidsgiver. Resultat ble at Tadeusz ble forflyttet til en bedrift som arbeidet med vedlikehold at bygninger og fabrikkpiper som gikk i høyden.  85% av de ansatte var/hadde vært  internert.

Voksende frustrasjon, håpløshet og mangelen på muligheter til å få til endringer i Polen var den umiddelbare årsaken til at Ewa og Tadeusz emigrerte. Det var en vanskelig avgjørelse å starte et nytt liv i alder av førti. De valgte å dra til Norge fordi presentasjonen av Norge i litteraturen, posisjonen Norge hadde og selve geografien virket tiltrekkende på dem. Deres anmodning om politisk asyl ble behandlet raskt. Helt til siste øyeblikk var ikke Ewa helt sikker på om hun virkelig ønsket å dra. Da de fikk passene med stempel om ingen returrett, konkluderte hun med at hjemlandet egentlig ikke ønsket dem. I 1984 forlot de Polen.

På flyplassen i Norge ventet en kontaktperson på familien Andruchów som tok dem til en leilighet som allerede var innkjøpt for dem. Den var fullt møblert med kjøleskap fullt av mat. På bordet sto en vase med blomster og et kort: "Hjertelig velkommen." Datteren begynte svært raskt på skolen, mens sønnen og foreldrene gikk på et språkkurs først.

Ewa og Tadeusz tok kontakt med en organisasjon som var etablert i Norge,  Den polsk-norsk kulturforening "Kultura", hvor de møttet mange polakker i en lignende situasjon som de selv var i. De forsøkt også å hjelpe sine landsmenn i Polen gjennom organisering av økonomisk støtte, innsamling av papir for skrivere og duplikatorer. Senere sendt de også rullestoler og sykehussenger
til polske sykehus.

Tadeusz mener at det viktigste i migrasjonsprosessen er å finne sin riktige plass i det nye samfunnet.